Det er noe ugjenkallelig og ubønnhørlig over slike ujevne, historiske møter mellom to sivilisasjoner. Vi kan fremdeles oppleve det fra tid til annen: ennå dukker det opp fotografier av primitive stammer med anelsesløse blikk på sidene i National Geographic, og vi vet vi kan bidra til å forlenge deres liv ved hjelp av vår antibiotika og våre kosttilskudd, men innerst inne vet vi også at vi – med våre realityshow og miner forkledd som plastleker – er minst like primitive. Det finnes mange historier om dette: noen – de som handler om misjonærlegene Albert Schweitzer eller David Livingstone – er gode, mens andre – om de kyniske utbytterne Henry Morton Stanley eller Cecil Rhodes – er alt annet enn betryggende. Det er ikke tvil om at dette er noe som har skjedd utallige ganger på forskjellige steder gjennom historiens gang, med folkeslag hvis stigende makt har bragt andre under seg for en tid, inntil de atter skrumper inn og forsvinner, som tidevannet. Men samtidig er det en kjensgjerning at det var et spesielt skjebnesvangert øyeblikk den gang da den lokale helten for første gang vekslet blikk med den moderne hvite imperialisten, for akkurat da var det noe som var ugjenkallelig og ubønnhørlig slutt – for alltid.

Source: Dagbladet December 11, 2018 20:48 UTC